Vi i Mobilskole har lyst å sende en virtuell rose til avisen Verdens Gang som nå har et sterkt fokus på mobbing.
Vi har selv jobbet aktivt mot mobbing i etterkant av elevundersøkelsen som kom i høst, og syns det er på høy tid at noen tar seg tid til å engasjere hele det norske folk i dette utysket av et problem.
Koster milliarder i året.
Som VG melder i dag, så koster mobbing samfunnet milliarder i året, og kan skade folk for resten av livet.
Jarle fra Lena har fått diagnosen «vedvarende personlighetsforandring etter katastrofale hendelser» også bedre kjent som posttraumatisk stress.
Dette er det samme som soldater i førstelinjekrig får når de returnerer fra fronten.
Videre kan vi lese at hans mors utallige henvendelser til skoleledelsen ikke førte frem.
Jarle forsøkte å ta livet sitt – som 12-åring.
Hedres de som hedres bør.
Det er på grunn av slike historier vi i Mobilskole nå takker VG, Kristin Oudmayer, Tove Flack og Stian Lindbøl for det arbeider de legger ned for å stanse mobbingen. Tusen takk!
Undertegnede har de siste mnd lest side opp og side ned om mobbing, og jeg vil avslutte med to historier som fikk meg til å stoppe opp å tenke litt. Jeg vil anbefale deg som leser disse til å lese godt. Og jobber du i skolen, så vil jeg også anbefale deg å dele ut den første historien til alle elever, og den andre til alle lærerne.
Den første handler om hvor lite som skal til for å forandre et menneskes liv:
En dag , da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.
Da jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham. Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.
Da jeg gav brillene til ham, sa jeg; De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa; Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans. Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.
Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa, For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.
Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.
På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han. Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.
Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest….dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .
Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!
Skrevet av: John W. Schlatter
Den andre handler om hvor lett det kan være å få bukt med mobbing.
(Denne burde være pensum for alle som jobber i skolen.)
Lærer Bjørndals metode. (Skrevet av Trine Eilertsen i BT)
- Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!
Det banker på klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.
- Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.
De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.
- Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:
- Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.
Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.
- Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.
- Vi? Men ingen av oss har da noen gang … prøver Lise seg.
- Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.
ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.
- Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!
NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»
Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.
DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.
DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.
JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.
Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.
(Med unntak av læreren, blir ingen omtalt med virkelige navn i teksten)
Nå er det opp til deg kjære leser.
Til å ta et standpunkt MOT mobbing.
Om du er på Facebook, så vil jeg anbefale deg å klikke deg inn på BRYDEG sidene.
Vi i Mobilskole er også veldig behjelpelige med å legge til rette for varsling av mobbing på akkurat DIN skole.
Vi har besluttet å gi GRATIS mobbevarsling i ett år til alle skoler som tar kontakt med oss i Februar.
Send en e-post til trond@mobilskole.no for mer informasjon, eller fyll ut skjemaet her, så tar vi kontakt med deg.
Ha en ellers strålende og mobbefri dag!
